Ord om fjell

Foto: Bernt Tordhol av Ragnar Solberg Bjørn Sigurd Glorvigen les Det er hyven kalven kjøm att og bak, sa'n Klen-Ola, på kneom 'n krak. -N gol og fulgde med ståkom stødt. Dilder-Martin og Dilder-Oline, sa'o Mosyst, fadder åt manne sine: Det er hyven å vera født. Det er hyven ner vette og vokste - sa'n Vehll-Frek, ein syrill ha' svellhogste - fylgjest åt, er tå såmå slagje. Hyven med tåto, sa Buttil-Botta, ho ga ikkje suge ho, damåtta. Hyven, sa Sjafsen, er sist på dagje. Hyven er mennan med sol i rutom. Hyven! log jenta, slå an med gutom. - Illrote ha' ingen tå vælstand: Reise på marktnan, drive på onne, væra på verde og frelse konnet; men Gud fri deg for gode åtland. Det er hyven, sa guten, i fjellet, stille på rein, bli trøytt og maure, somne inn onde ei måsåhelle og vakne utkvilt og fiske aure, og rangle roleg, tå stygge flugan, te' sætre lyse i bakkehallet og ong-budeia ho stilt kjøm  smugan' og lære uppatt om syn

Foto: Bernt Tordhol av Ragnar Solberg.  Bjørn Sigurd Glorvigen les . Blånende hav over kvite bre. Blånende hav  over grønne tre i vårsolglans. Se liene speiler sitt eventyr i bølgene vårlig blidt, og tranene skriker fra tjern og myr         i riket mitt! Men heilo på mosgrå tue fløyter tungsindig dikt til minne om Eysteins stue         - øde og rikt. Hør luften toner så strengeklar i en duft av snø og jord med stenk ifra blomst og bla'r         og gress som gror; men sterkere enn blomsterklaser         og lienes solløvbrus         dufter to gyldne einervaser         ved veiens grus. Jeg kjører frem i mitt rike, og vårduft og sol og vind bæres mot meg med traneskriket         i sjelen inn - Det skyller en glødende bølge, en gullstrøm fra havet vest,  og vi fikk et strålende følge         jeg og min hest, og bekkenes yre fossefall med klare perlemor-sprøyt risler og nynner til sang og trall         og heilo-fløyt. Jeg kjører frem i mitt rike