Ord om fjell

John Nyutstumo les . Foto: Morten Kielland av Rolf Jacobsen Det er den tynne sneen, den som falt inatt, som er så farlig, sier de. Det ligger et islag under der av gammel, forherdet sne. Det er den som setter de store skredene igang - de som river med seg alle. Nysne, tynn, sprø er falt inatt, så trå ikke feil. Husk på den gamle sneen, den seige skorpen som ligger der og venter. Så hold unna bratthenget. Det kan begynne som en torden og ende som en blinkende ljå. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 322

av Rolf Jacobsen  Merete Byrøygard les. Foto: Sina Byrøygard Eneren, lyngens mor, er mitt tre. Den trenger ingen sommer, bare regn og sne. Fillet krone den løfter, ingen har hørt dens sus. Den har en lang, seig rot som kan gro av grus. Den bærer vind over skuldrene, skyene i sitt hår. Den kan stå i stormen. Knelende. Men den står. Kanskje den har en drøm i sindet: Det hvite  ranunkel-bed der verden slutter og breene kommer ned. Av alle trær på jorden nærmest den store sne, breenes blinde sol. Å, var jeg som det. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s.110

Janne Langaas les. Foto: Morten Kielland av Rolf Jacobsen Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart, så fort som allting snurrer rundt med oss. Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men enda bedre - fjell. Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart), så står de der og står og står så du har noe å legge pannen inntil, og kjøle deg og holde i noe fast. Jeg trivs med fjell. De lager horisonter med store hugg i, som de var smidd av smeder. Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå helt siden Haralds-tiden. Den sto her da de spikret en arming fast til korset. Som nå. Som nå. Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen uten tanker i. Den sto her under Belsen og Hiroshima. Den står her nå som landemerke for din død, din uro, kanskje dine håp. Så du kan gå derbort og holde i noe hardt. Noe gammelt noe. Som stjernene. Og kjøle pannen din på den, og tenke tanken ut. ...

Foto: Liv Åshild Mathisen av Rolf Jacobsen Janne Langaas les Fire åer av jern graver seg ned fra nord støper sig ut mot sjø. I fjellenes store kurv henger en sol-øde mjøs svartblå med striper av irr. - Etsteds i det store land - det store hav-land av sten. Fire åer av jern støper sig ned fra nord. Svartblå med skjolder av irr plasker den øde mjøs mot fjellenes strand av sten. Frå samlinga Jord og jern (1933) Kjelde: Dikt i samling , Gyldendal, 1999, s. 29

Foto: Merete Byrøygard av Rolf Jacobsen Hanne Gran les Var det lur-tonen fra alle fossene her som engang lærte skaldene å kvede og fødte ordene i Håvamål og trollet i eventyrene? I ingen land jeg vet om hørtes så mange horn og harper. I alle daler, utfor alle skrenter toner det helt inn i tinningene av vann som synger, kaller, lokker deg til drømmer. Nå er det meste lagt i rør og mangt er borte, men det må være slik som det må gå med deg og meg: Noe må temmes ned og bli til kraft og ånd men noe må flomme fritt sånn som sangen fra Gjendeoset borti her og i blodet vårt, den som forynger verden. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 356