Høyfjellsliv
Janne Langaas les. Foto: Kjell Nyøygard. av Henrik Ibsen I dalen er der sommernatt med lange skyggers slør; i høyden går om bergvegg bratt en sjø for kveldens bør: der velter skyens bølger grå, og intet syn når opp til jøklen, som i dagen lå og vidt utover bygden så, med solgull om sin topp. Men over tåkebølgers brann, i glans av gull og rav, der høyner seg et fredlyst land, lik øflokk spredt i hav. Den store fjellfugl seiler slik som skibet videst ud, mens tinders rad bak jøkelflik står, hærkledd trollefylking lik, og truer vest mot Gud. Dog se, der borte sel og kve i slør av fonnens brem! Der blåner fjell, der glitrer sne omkring det stille hjem. Det er en verden for seg selv, og folket er som den,- fra bygden skilt ved ur og elv, det har et større himmelhvelv, og bedre sol til venn. Se seterjenten lydløs stå i glød og skygger svøpt. Den alvors-alv hun stirrer på, har intet ordlag døpt. Hun vet ei selv hvor langt han vil, så litt hun vet ha
