Ord om fjell

Foto: Liv Å. Mathisen av Harald Sverdrup Lese av John Nyutstumo. Fossekallen er isbader. Står og vipper med kroppen. En tykkfallen gentleman i smoking tett ved en råk som mørkner i et v-tegn. Flyr under vann, klipper seg frem motstrøms på samme vis som en søster i eventyret, plukker med seg småfisk, krepsdyr, larver. Flyr gjennom fossen inn til bergfødte unger som ingen kan høre og ingen kan se. Kjelde. Grønn kalender, Aschehoug, 1974, s.28

Janne Langaas les. Foto: Morten Kielland av Harald Sverdrup "Faen til varme!" ropte fjellet og sprakk. "Nei da," sa to svever og en blåklokke og stakk hodet opp av sprekken. "Faen til tørke!" ropte fjellet og revnet. "Nei da," sang bekken og smøg seg som ei jente mellom steiner i revna. "Jeg er faen så grå," tenkte fjellet halvnøgd. "Nei da," sa vinden og lysket i myra av rødmende molter og strå som neide så mykt. "Nei da" hvisket ti linnea på en stein. "Her er faen så stilt," sa fjellet og smilte. "Nei da," sa bekken og la seg på fossekanten, trallet og klukket med løse håret nedi skummet. "Nei da," ropte vinden og spyttet litt yr gjennom dvergbjørk og krekling og vidje. "Jaja," mumlet tindene og stakk nesa i sky og brente seg nesten på sola! Kjelde: Evig byggende Babel, Gyldendal, 1949, s. 49

John Nyutstumo les. Foto: Merete Byrøygard av Harald Sverdrup Stille - To strå rører seg under varden. Sola seiler ned i vest. Tåke i kjølvannet. Skyene i vest er fjorder, fjorder røde av alger, røde av lengt - Du gror i disse fjell. Dine røtter knuger stein, sprenger seg fram til jord. Du hører reinen rase forbi. Du hører myrulla hviske. To mørke strå mot himlen. Stille - Kjelde: Evig byggende Babel, Gyldendal, 1949, s. 25