Ord om fjell

(Ved innvielsen) Janne Langaas les. Foto: Merete Byrøygard. av Henrik Ibsen Mens lien gulner, og skogens flor for løvfalls-stakken må vike, her vier inn vi en urtegård for åndens evige rike. Den ligger høyt på klippegrunn, den står med mure trygge; - Gud signe mildt fra denne stund det verk vi her fikk bygge! Vi fjellets sønner, vi vet så vel at urt kan artes på heien, at tallens topp, der den gror på fjell, mot himlen kjekt finner veien; - vi vet at strå bak bergets ur kan aksets krongull bære; - så trives og bak skolens mur den grøderike lære! Ti Gud vil sende sitt godvær ned til urtegården her inne, så tankens spirer, så åndens sæd seg frem til modning kan vinne; han skjenke frimarks luftning mild, og lys fra livets vidder; ti friluft trenger tanken til, som våren fuglekvidder. - Så vær da viet til sjelerøkt, du åndens fredlyste have! Det frø her legges, det spire trygt utover slektens grave! Skill aldri livets vårnatur fra lære-hje...

Foto: Bernhard Svendsgard av Vegard Vigerust Bjørn Sigurd Glorvigen les Det va ei vise på Dovrfjelle, ho ha så onde'leg pen ein ljod. Men det va einast i seinhaustkvelle når månin skein over Svånå-svelle at de va von um å høyre ho. "Um eg er frosen og isa, syng eg nå denne visa. Og lye' du berre lengje, er det som sorgje sviv på mjuke sjo'fuggel-vengje over ditt arme liv." Eg kom ein seinhaust åt Dovrfjelle eg gjekk og vingla og va så mo, og månin skein over Svånå-svelle, eg låg og fraus på eit røslyng-stelle, da fekk eg høyre så pen ein ljod ... Kjelde:  Evig unge Dovre. Dikt, prosaskildring, lokalhistorie, Dovre-ord , Dølaringen Boklag, 1993, s. 40

av Ragnvald Skrede   Bjørn Sigurd Glorvigen les . Foto Liv Å. Mathisen.             Grunnmalm 1966 Den kipne bekken strøymer ovmodsglad og gløymer jord og kjelde, far og mor, og ørskedansar over lange sva, tek sysken opp i seg, blir fossestor. Så får han skjegg av or og seljekratt, blir elv med manndomstankar, blir til sjø og speglar stjernene i haustklår natt og sig i dvale under is og snø. Men elva finn seg att og trår av stad til større stjernespegling, større ro i draumestilt djup med oseanisk fred. Så samlar ho si tyngd, renn ut og ned og glir alvorleg gjennom busett mo og kviskrar lykkeleg sitt siste ja. Kjelde: Nynorsk lyrikk, Selja forlag, 2009, s. 248

av Vegard Vigerust Merete Byrøygard les . Foto: Merete Byrøygard Så mjuk som myrull er kjærlegheite, den som eg kjenne' for deg! Men du veit at myrull – Å, mjuke myrull, den blomsten er nogo for seg. Ho veks i avsides lende og gøyme' seg burt så sær. Og lell så skull' det da hende du kom og fekk sjå meg der! Nå er oss i hop for livet, bratt kan det vera å gå, men så mjuk som myrull er kjærlegheite, og mest når det røyne' litt på. Så kom da, du vænn eg fekk meg så går oss og finn ein tind, og kyss meg og elsk meg og vekk meg med myrull som stryk mot kinn. Kjelde:  Evig unge Dovre. Dikt, prosaskildring, lokalhistorie, Dovre-ord , Dølaringen Boklag, 1993, s. 42

Magnhild Bruheim les. Foto: Sigrun Eide av Jan-Magnus Bruheim Glad er fljugande ferdafuglen på heime-veg. Enda gladar er tanken min som finn til deg. Varm er stråla som soli sprænar mot aur og urd. Varmar enda er augnekaste frå unge brur. Mild er vindtonen der han tiskar i lauv og lyng. Enda mildar er voggesullen som mori syng. Mjuk er myrulli nordi morkom – ho står så stur, som stille, gråtande hjartesorgi til sviki brur. –  – – Mjuk er myrulli nordpå myrom, ho dubbar bljug –. Mjukar enn alt er kjærleikslengten i mannahug. Kjelde:  Stengd dør , H. Aschehoug & Co., 1941, s. 13

Lisbet Venås les sitt eige dikt. Foto: Arve Danielsen, Fjuken av Lisbet Lid Venås Buplassar ved Tesse og fangstgraver Pilspissar av kvarts på rabbane Tusentals reinsdyrklauver hamrande gjennom hundreåra Bukken lyfter hornkrona i silhuett mot Glittertinden, jagar gjennom Veodalen med skjelvande naseborer Våpenlyd i øyra Nedfallssmak på tunga Fjerne rop over skimrande lavdekte fjell etter det tunge regnet Kobolt-tabletten glir ned gjennom halsen; framtida skal bergast! Men breane rodnar av kveldssol i vest og tusenåra vev seg inn mellom horntaggane Kjelde: Privat

Even Lusæter les diktet . Foto: Merete Byrøygard av Audun Høgbrenna Vårt solauga kveldar i blodraudt rav. Og morelden spelar i kvelds-audt hav. Vindstille tussmyrke kveldar i nord kvelver seg tunge mot storhav og fjord. Stormkast og kuling ein seinsommarkveld, kurande stillheit i sjøfugelfjell. Barskog og lauvskog frå fjellbryn til strand, fjordar som tøyer seg innover land. Høgfjell og vidde og nordlys og snø, flatbygd og fjellbygd med oppdyrka bø. Dette er Noreg med høgfjell og hav. Og kveldssol som badar i blodraudt rav. Kjelde: Innafor glaset, eige forlag, 1993, s. 80