Til fjells

Finn Sandum les diktet. Bilde. Rita Mundal

av Olav Øygard

No når soli i dalarne verma
ifrå tidleg um morgon til kvelds,
då det best er å skreppa si leggja
uppå ryggen og fara til fjells.

Lat oss upp or dei solheite dalar,
lat oss gå yver heider og nut.
Der som fjellvinden panna di svalar,
skal me sitja og kvila oss ut.

Og når uppe på høgdi med stender,
då me ser oss so vide ikring;
for nedunder ligg dalar og grender
og umkring oss stend fjelli i ring.

All ting ter seg i strålande gidder
ifrå fjellet til dalen so trong.
Og dei aude og vidsveimde vidder,
dei skal fyllast med ljom av vår song.

Nei sjå alle dei lysande nutar,
som for soli ei snøkåpe hiv.
Det er sterke og støduge gutar,
som ei ansar um stormarne driv.

Her er vidder og grånande heider
på kvar sida so langt du kan sjå.
Og so fint og so skirt ho seg breider
yver alt denne fjell-lufti blå.

Når so stundom me trøyttest på foten,
der me fram yver høgderne gjeng,
i den fine og grånande mosen,
då me finn oss den mjukaste seng.

Me av vatnet det klåre vil drikka
som det ned undan snøbreden fell;
og av skreppa vår niste me taka
og det gildaste gjestbod me held.

Der me sit då til soli ho siger
som i blod attum tinderne ned,
og or dalarne skuggarne stiger
med sin myrke og kveldstille fred.

gidder: dirring i lufta

Kjelde: Vårsong: dikt i utval, Skjåk kommune, 2010, s. 26