Jeg slepte min sorg til fjells en gang

Merete Byrøygard les. Foto: Ola Byrøygard

av Theodor Caspari

Jeg slepte min sorg til fjells engang,
om trøsten var der å finne. -
   Og steggen han skratta og elva sang
   og snespurv føyta all dagen lang
og fløyta på bre og tinde.

Da elva han rørte sitt harpespill
og vindene strøk sin gige,
   da geitrams vogget i takt dertil
   da lysnet det opp og ganske still
tok sorgene til å vike. -

Da blåklokken lot sine klokker slå,
da lettet mitt tunge sinne, -
   da lerka hun slo, da var ei råd,
   da reiste min sorg mot det dype blå
og spredtes for alle vinde. -

Ti vil jeg da råde hvert motløst sinn
som huser en lønnlig kummer:
   Han stige der opp til bre og tind,
   han legge sitt hode til vidda inn,
den synger hans sorg i slummer. -

Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s. 23