Bukkerittet

av Henrik Ibsen

John Nyutstumo les. Foto: Merete Byrøygard.

Utdrag av Peer Gynt
(Omskrive for framføring. Heile utdraget ligg i fulltekst i diktsamlinga)

ÅSE. Peer, du lyver!
   PEER (uten å stanse). Nei, jeg gjør ei!
   ÅSE. Nå, så bann på det er sant!
   PEER GYNT. Hvorfor banne?
   ÅSE. Tvi; du tør ei!
Alt i hop er tøv og tant!
Nå, hvor traff du så den bukken?
   PEER GYNT. Vest ved Gjendin.
Hvasse vinden bar i fra;
bak et oreholt forstukken
han i skaresneen grov
efter lav -
   Pusten holdt jeg, sto og lyttet,
hørte knirken av hans hov,
så av ene hornet grenene.
Derpå varsomt mellem stenene
frem på buken jeg meg flyttet.
Gjemt i røsen opp jeg glyttet; -
slik en bukk, så blank og fet,
skulle du vel aldri set!
Det smalt!
Bukken stupte bums i bakken.
Men i samme stund han falt,
satt jeg skrevs på bukkeryggen,
grep ham i det venstre øre,
ville nettopp kniven kjøre
bakom skolten inn i nakken; -
hei! da skrek han vilt, den styggen,
sto med ett på alle fire,
slo meg med et akterkast
ut av neven kniv og slire,
skruet meg om lenden fast,
stemte hornene mot leggen,
klemte meg som i en tang; -
dermed satte han på sprang
bent fremover Gjendin-eggen!
   Har du sett den
Gjendin-eggen noen gang?
Den er halve milen lang,
hvass bortefter, som en ljå.
Utfor bree, skred og lider,
rakt nedover urer grå,
kan en se til begge sider
lukt i vannene, som blunder
svarte, tunge, mer enn tretten-
hundre alen nedenunder. -
   Langsmed eggen han og jeg
skar oss gjenneom været vei.
   Aldri red jeg slik en fole!
Midt imot der vi fór fram,
var det som der gnistret sole.
   Med ett,
på en rådløs bråbratt plett,
fór i været rype-steggen,
flakset kaklende, forskremt,
fra den knart hvor han satt gjemt,
kloss for bukkens fot på eggen.
   Bukken gjorde halvt omkring,
satte med et himmelspring
utfor dypet med oss begge!
     Bak oss bergets svarte vegge,
under oss et bunnløst sluk!
   Først vi kløvte lag av tåker
kløvte så en flokk av måker,
som igjennem luften vikende
fløy til alle kanter skrikende.
   Nedad, uten stans, fór toget.
Men i dypet glitret noget
hvitlett, som en rensdyrbuk. -
Mor, det var vårt eget billed,
som igjennem fjellsjø-stillet
opp mot vannets skorpe pilet
i den samme ville fart
som i den vi nedad kilet.
   Bukk fra luften, bukk fra bunnen,
stangedes i samme stunden
så at skummet om oss klasket.
   Ja, der lå vi nu og plasket. -
Langt om lenge, du, vi nåde
nordre landet på en måde;
bukken svam, og jeg hang bak ham; -
jeg fór hjem -
   Bukken?
Å, han går der vel ennu; -
kan du finne ham, så ta ham!

Kjelde: Henrik Ibsen: Samlede verker, bind 1, Gyldendal, 1991, s. 283.