Gamle minner

Foto: Merete Byrøygard
av Theodor Caspari 
Merete Byrøygard les

Det ligger i Vesterfjellet
en skinnende fager kve,
men står du i seterhellet, -
da er det ei liv å se. -
Det slår ikke lyd av klokker,
ei røk fra den grønne vang.
Kun smuldrende tømmerstokker
de hvisker: "Det var en gang." -

Jeg sto der ved aftenstunde
og lydde tungsindig til,
men alle de fuglemunne,
selv trosten - så taug han still.
Og alle de blomster vare,
de visste seg ingen råd,
de nikket og nikket bare
og lot meg mismodig stå.

Men høyt over mos og stene
sto midt i den grønne kve
med knoklete kjempegrene
et kongelig furutre. -
Som solen den sank i vester,
og skyggen i dalen falt,
da våknet den gamle mester
og suste og sang meg alt.

Da våknet de gamle minner,
og bølingens klokker lød.
Rundt om lå de store tinder
og pranget i gull og glød.
Og stølen, dem kjære, kjente,
den sto der i samme nu,
de hjemlige ruter brente,
og foran din dør sto - du. -

Sto du som har fylt mitt hjerte
med tindrende solvarm vår,
og siden - med bitter smerte
de mange og lange år. -
Jeg tenkte, den gamle møye
omsider var slumret hen,
da så du meg inn i øyet,
og såret brøt opp igjen. -

Jeg vilde mitt savn deg klage
og synke for deg i kne,
jeg vilde med leber svake
fortelle deg all min ve. -
Da - før jeg det riktig visste -
gikk dagen i vester ut,
du ga meg et blikk, det siste, -
og bleknet og svant - å Gud! -

Jeg stod der i Vesterfjellet,
fortapt i den øde kve.
I skyggen lå seterhellet, -
det var ikke liv å se. -
Det steg ikke lyd av klokker,
ei røk fra den tause vang. -
Kun smuldrende tømmerstokker
de hvisket: "Det var engang." -

Kjelde: Dikte i utvalg, Ernst G. Mortensens forlag, 1945, s. 94

Kommentarer