Ord om fjell

Foto: Merete Byrøygard av Theodor Caspari utdrag frå diktet Til Jotunheimen Merete Byrøygard les Hvem er han som enslig vanker over viddene der vest, - taus i nordlysfjerne tanker? -    Se, nå river det i tåken!    Trossig reiser Fanaråken    hodet i den yre blest. - Bratt til alle kanter viger skodden over fly og fonn. - Med fanfarens makt det stiger:    "Kommen er han, den som råder    fjellnaturens dunkle gåder,    viddens høye, frie ånd." I ett nu er stålet kastet - Lik en luftig hildring lå høyfjellsborgen brutt og bastet. -    Fjell og sjøer, fly og seter    steg imot den klare eter,    solomskyllet - mørkeblå. - Og da våkner eventyret. - Høyt fra Gjendineggens pynt stemmer dikteren sin lyre.    Hør, hans sterke stemme klinger:    Opp med brak og bulder springer    Rondehallen for Peer Gynt . - Kjelde: Dikte i utvalg...

Even Lusæter les diktet. Foto: M. Byrøygard av Tor Jonsson Kven skal eg takke for det eg fekk sjå sola gå under og berga bli blå? Kven skal eg takke for all denne æra i dette å gå her å vera og vera - Kven skal eg takke for det eg fekk li så gleda fekk grunn å røte seg i? Skogen har gøymt meg og jord har eg femnt, men kven eg skal takke har ingen nemnt. Det bleka mot blånar i nattsvarte brunn, men takken låg blodlaus som bøn i min munn. Kven er du, gjevar? Kvi teier du still? Di ordløyse fører ein vantru vill. Du namnlause gjevar, eg får ikkje fred før eg kan takke for alt som laut skje - Men kjem du kje nær meg så takkar eg henne du gav meg for det eg skal brenne og brenne - Kjelde: Dikt i samling, 1967, s. 187

Eldbjørg Nyborg les diktet og har laga biletet. av Elbjørg Nyborg og Ann-Christin Olofsson Lysenergi på lysenergi, Majestetiske topper og frihetens vidder så vide at øyet knapt kan favne, er bare lys. Jeg nyter ferden i de rike viddenes verden. Et øyeblikk av stillhet og ro. En rype flyr opp. Et knippe av lys. Alt har sin tid. Alt har sin plass og sin oppgave. Jeg har min. Fjellets kveldssol bader jeg i. Takk Moder Jord og Fader Sol for denne dagen. Kjelde: Naturens rikdom, Fjellheimen, 2009, s. 74

Foto: Merete Byrøygard av Rolf Jacobsen Hanne Gran les Var det lur-tonen fra alle fossene her som engang lærte skaldene å kvede og fødte ordene i Håvamål og trollet i eventyrene? I ingen land jeg vet om hørtes så mange horn og harper. I alle daler, utfor alle skrenter toner det helt inn i tinningene av vann som synger, kaller, lokker deg til drømmer. Nå er det meste lagt i rør og mangt er borte, men det må være slik som det må gå med deg og meg: Noe må temmes ned og bli til kraft og ånd men noe må flomme fritt sånn som sangen fra Gjendeoset borti her og i blodet vårt, den som forynger verden. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 356

Ragnar Solberg les sitt eige dikt . Foto: Geir Neverdal av Ragnar Solberg Eg sitt still ti måsåfjell - høyre hausten ljome. Hustre òg ein seinhaustkveld med alle sætre tome. Gamle gråe vehlle hus onde ramsvart håmår ligg på stein og tæla grus og glåme grønt mot såmår. Stygge sjogen ri og ryk over blåe høe, og så mjuk og mild 'n fyk der kjærringkjørre bløe. - Og han legg seg kvit som krit, gjyv um skal og skrente, - som ho sa ho Støste-Brit: - Nå er 'kje meir å vente! Men eg ynskje som 'n Pær - 'n kleia seg i hugu: Ha'ss enda fått måsåvær, sa'n og gjekk nordi stugu. Eingong sa'n blidt på skøy - 'n heldt seg for nåså: Bie te' Helgomesstøy så bli' det vær åt måså. Eg sitt still ti sjog og sus - høyre hausten ljome, men tru gamle sæterhus på desse ti'n står tome? Va'de'se'likt! Ståk og styr - grynt frå håse tusse, - jø, d' er korkje folk hell dyr - værre 'ell fant og fusse! Og tyk...

Helga Rakstad Haugen les diktet . Foto: Rune A. Karlsen av Jan-Magnus Bruheim Dagen har gått til kvile og står ikkje upp att meir. Fuglane flyg mot skogen og roar seg i sitt reir. Barn knepper sine hender og søv i den gode fred. Ventar til morgonen vender attende - og tek dei med. Jamvel vinden har stilna - Sumarnatti er sval. Fjellgarden  drøymer i blådis og doggen fell over dal. Hovud ved hovud, som småborn søv blomane i si seng. Fivreld legg vengjene saman, kløveren søv utpå eng. Allting kvarast mot natti. Småkryp og dyr uti skog leitar seg natte-lege. Men ikkje ein fredlaus hug - Tankane flagrar or reiret søvnlause, utan kvil. Fører deg med seg dei mange endelaust lange mil. Tankane flakkar vide, vengjestilt - utan ljod. Det er som du gjæter ein bøling som aldri legg seg i ro. Kjelde: Vide er vegane, Aschehoug, 1960, s. 48

Merete Byrøygard les diktet. Foto: Mari Beate Kleiven Utdrag frå diktet " Over Sognefjeld " av Theodor Caspari, om Ludvig Holberg si reise over Sognefjellet som 11 - 12 åring "Hei! Skunde deg Ludvig! Fly, fly som en hind!" - skrek Tore og hyttet med hånden: "Sjå der, kor det griner bak Fanaråktind og driver med snø over fonnen! - Her var det han stupte, han Tjøstel fra Lom. Det korset der burte - du ser det? - Dit var det han nådde, da snøstormen kom. - Der sank han og orket ei mere. Dei fant han um våren. Ei halvtønne bygg låg gjømt bak ei mosegrå helle. Den vilde han frakte fem mil på sin rygg - til kone og barn over fjellet. - Men snøføiken isnet. Så frøs han ihjel på flyen, den fattige bonde -. Gud trøste og glede hans ærlige sjel og frelse hver mann fra det vonde!" - Men gutten blev taus og alvorlig med ett, og tårene stod ham i øiet. - Så hvisket han: "Tore, nu er jeg så trett, og fjellene står der så høie. - Men tø...