Ord om fjell

Ragnar Sønstebø les . Foto: www.otta2000.com av Ragnar Solberg Is-soleie som veks ti tæla jord onde bræ og bråne, oskyldskvit du røe, ljos og rein du skin som ei vårbrur, blug og fin ti hard natur. Ein diktar æ kjæresten din. E som du æ hjølpelaus, onde oendelege himile. E som du skrelle tå og skranta ner kje kåte gust kysse skallin min ti kaldt sol-drev ette fjell-ekslom. Vehle blomster – du æ ljos og rein. E som æ suhla te i sjæl og sinn - tru e frelse vinn? Kjelde: Du fjell –. Dikt på Dovre-mål ,  H. Aschehoug & Co., 1938, s. 127

Foto: Merete Byrøygard av Theodor Caspari  Merete Byrøygard les Det ligger i Vesterfjellet en skinnende fager kve, men står du i seterhellet, - da er det ei liv å se. - Det slår ikke lyd av klokker, ei røk fra den grønne vang. Kun smuldrende tømmerstokker de hvisker: "Det var en gang." - Jeg sto der ved aftenstunde og lydde tungsindig til, men alle de fuglemunne, selv trosten - så taug han still. Og alle de blomster vare, de visste seg ingen råd, de nikket og nikket bare og lot meg mismodig stå. Men høyt over mos og stene sto midt i den grønne kve med knoklete kjempegrene et kongelig furutre. - Som solen den sank i vester, og skyggen i dalen falt, da våknet den gamle mester og suste og sang meg alt. Da våknet de gamle minner, og bølingens klokker lød. Rundt om lå de store tinder og pranget i gull og glød. Og stølen, dem kjære, kjente, den sto der i samme nu, de hjemlige ruter brente, og foran din dør sto -  du . - Sto du som har fylt mitt hjerte med tindrende solvarm vår

Foto: Rannveig B. Bakken (Gentiana nivalis) av Lisbet Lid Venås Lisbet Lid Venås les sitt eige dikt Der du ventar det minst møter ho deg, snøsøta med si himmel-helsing Blåare enn alt som finst svarar ho deg - berre dagen ikkje er for kald Men gløymer du å syna varme vert augo utan svar Kjelde: Privat