Ord om fjell

Foto: Merete Byrøygard av Rolf Jacobsen Hanne Gran les Var det lur-tonen fra alle fossene her som engang lærte skaldene å kvede og fødte ordene i Håvamål og trollet i eventyrene? I ingen land jeg vet om hørtes så mange horn og harper. I alle daler, utfor alle skrenter toner det helt inn i tinningene av vann som synger, kaller, lokker deg til drømmer. Nå er det meste lagt i rør og mangt er borte, men det må være slik som det må gå med deg og meg: Noe må temmes ned og bli til kraft og ånd men noe må flomme fritt sånn som sangen fra Gjendeoset borti her og i blodet vårt, den som forynger verden. Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s. 356

Ragnar Solberg les sitt eige dikt . Foto: Geir Neverdal av Ragnar Solberg Eg sitt still ti måsåfjell - høyre hausten ljome. Hustre òg ein seinhaustkveld med alle sætre tome. Gamle gråe vehlle hus onde ramsvart håmår ligg på stein og tæla grus og glåme grønt mot såmår. Stygge sjogen ri og ryk over blåe høe, og så mjuk og mild 'n fyk der kjærringkjørre bløe. - Og han legg seg kvit som krit, gjyv um skal og skrente, - som ho sa ho Støste-Brit: - Nå er 'kje meir å vente! Men eg ynskje som 'n Pær - 'n kleia seg i hugu: Ha'ss enda fått måsåvær, sa'n og gjekk nordi stugu. Eingong sa'n blidt på skøy - 'n heldt seg for nåså: Bie te' Helgomesstøy så bli' det vær åt måså. Eg sitt still ti sjog og sus - høyre hausten ljome, men tru gamle sæterhus på desse ti'n står tome? Va'de'se'likt! Ståk og styr - grynt frå håse tusse, - jø, d' er korkje folk hell dyr - værre 'ell fant og fusse! Og tyk...

Helga Rakstad Haugen les diktet . Foto: Rune A. Karlsen av Jan-Magnus Bruheim Dagen har gått til kvile og står ikkje upp att meir. Fuglane flyg mot skogen og roar seg i sitt reir. Barn knepper sine hender og søv i den gode fred. Ventar til morgonen vender attende - og tek dei med. Jamvel vinden har stilna - Sumarnatti er sval. Fjellgarden  drøymer i blådis og doggen fell over dal. Hovud ved hovud, som småborn søv blomane i si seng. Fivreld legg vengjene saman, kløveren søv utpå eng. Allting kvarast mot natti. Småkryp og dyr uti skog leitar seg natte-lege. Men ikkje ein fredlaus hug - Tankane flagrar or reiret søvnlause, utan kvil. Fører deg med seg dei mange endelaust lange mil. Tankane flakkar vide, vengjestilt - utan ljod. Det er som du gjæter ein bøling som aldri legg seg i ro. Kjelde: Vide er vegane, Aschehoug, 1960, s. 48