Innlegg

Viser innlegg fra juli, 2019

Njupa

Bilde
av Olav Nygard
Lese av John Nyutstumo

I løynde kraa innimillom fjelle
der er so trivlegt og reint eit stelle.
Ein liten fjellbekk renn utfyr der,
og smaabylgja yver steinen slær.

Der veks ein klungerhekk stor og diger.
Naar sevja uppetter klungen stiger,
daa skyt dei grønaste blad og blom
naar vaaren upp i den rifti kom.

Og blomar ljosraude, andre bleike,
sterk daam fraa sume, fraa andre veike.
Dei staar ikring seg baad' dag og natt,
men daamen misser dei nokso bratt.

Ei stund paa sumaren, so dei stender-
sin gode ange daa ut dei sender,
men fagre blomsterkrans snart fell av,
i svarte moldi han finn si grav.

Og so kjem hausten med snjo og kulde,
daa under snjoen dei heilt vert dulde.
Men naar so snjoen om vaaren renn,
Dei atter grøne og friske stend.

Olav Nygards fyrste barndomsdikt i Norsk barneblad, 1900.

Kjelde: Nynorsk lyrikk, Selja forlag, 2009, s. 179

Mere fjell

Bilde
av Rolf Jacobsen

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre -
fjell.
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.
Den sto her da de spikret en arming fast til korset.
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.

Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s.323

Nordved Sjong

Bilde
av Tor Jonsson
Even Lusæter les Nordved Sjong

Eg går her og vinglar og vimar på strendom ein stad nordved Sjong. For minnet krev sine timar –
og helst vil det ha ein song.
Eg set meg varleg og ventar til tida går att og bak. Og kvelden kjem att og hentar eit gloande månevrak.
Kveldsvinden hullar ein springar. Og kvelden gøymer ei natt. På vatnet gjer fisken ringar, dei kverv og kjem aldri att –

Da klårnar det opp eit minne på strendom ein stad nordved Sjong: Ein kveld eg møtte ei kvinne for fyrste og siste gong.
Og augo dei smilte: Tak meg. Men tanken kalla det svik: Brenn ikkje bruene bak deg. Slikt er for den som er rik.
Men sumaren vart til ein domar: Syt 'kje for lekam og sjel. I bergom står tusen blomar og blømer seg beint i hel. – – – Bårene bevrar kring osen, og månen sår sylv over sjo. Og dagen legg atter kosen mot vest og vert borte i blod.
Men ingen, nei, ingen skal finne mitt far i fjellom ved Sjong. Eg ber på ei sorg: Eit minne om fyrste og siste gong.


Kjelde: Mogning i …