Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2015

Skolehuset

Bilde
(Ved innvielsen) av Henrik Ibsen

Mens lien gulner, og skogens flor
for løvfalls-stakken må vike,
her vier inn vi en urtegård
for åndens evige rike.
Den ligger høyt på klippegrunn,
den står med mure trygge; -
Gud signe mildt fra denne stund
det verk vi her fikk bygge!

Vi fjellets sønner, vi vet så vel
at urt kan artes på heien,
at tallens topp, der den gror på fjell,
mot himlen kjekt finner veien; -
vi vet at strå bak bergets ur
kan aksets krongull bære; -
så trives og bak skolens mur
den grøderike lære!

Ti Gud vil sende sitt godvær ned
til urtegården her inne,
så tankens spirer, så åndens sæd
seg frem til modning kan vinne;
han skjenke frimarks luftning mild,
og lys fra livets vidder;
ti friluft trenger tanken til,
som våren fuglekvidder. -

Så vær da viet til sjelerøkt,
du åndens fredlyste have!
Det frø her legges, det spire trygt
utover slektens grave!
Skill aldri livets vårnatur
fra lære-hjemmets tanke; -
og hvelv ditt tak og høyn din mur
som vern, men ei som skranke!

Kjelde: Samled…

Høyfjellsliv

Bilde
av Henrik Ibsen

I dalen er der sommernatt
med lange skyggers slør;
i høyden går om bergvegg bratt
en sjø for kveldens bør:
der velter skyens bølger grå,
og intet syn når opp
til jøklen, som i dagen lå
og vidt utover bygden så,
med solgull om sin topp.

Men over tåkebølgers brann,
i glans av gull og rav,
der høyner seg et fredlyst land,
lik øflokk spredt i hav.
Den store fjellfugl seiler slik
som skibet videst ud,
mens tinders rad bak jøkelflik
står, hærkledd trollefylking lik,
og truer vest mot Gud.

Dog se, der borte sel og kve
i slør av fonnens brem!
Der blåner fjell, der glitrer sne
omkring det stille hjem.
Det er en verden for seg selv,
og folket er som den,-
fra bygden skilt ved ur og elv,
det har et større himmelhvelv,
og bedre sol til venn.

Se seterjenten lydløs stå
i glød og skygger svøpt.
Den alvors-alv hun stirrer på,
har intet ordlag døpt.
Hun vet ei selv hvor langt han vil,
så litt hun vet hans navn;
men under lur og bjellespill
det bærer bort i solfalls ild: -
mon tro der …

Blåbær-lid

Bilde
av Arne Garborg

Nei sjå kor det blånar her!
No må me roe oss, kyra!
Å nei, slike fine bær,
og dei som det berre kryr a'!
Nei, maken eg hev kje sét!
Sùmt godt her er då til fjells.
No vil eg eta meg mett;
her vil me vera til kvelds!

Å nam-nam, så søtt og godt!
Ja, når det slik seg lagar!-
Og allestad blått i blått!
Her hev eg for mange dagar.
Slik smak so frisk og so fin!
Eg er som på kongens slott.
D'er plent som den beste vin;
å nam-nam, so søtt og godt!

Dette er eit par vers frå Blåbær-lid  

Kjelde: Haugtussa, Aschehoug & Co, 1995