Innlegg

Viser innlegg fra februar, 2019

Berget

Bilde
av Olav H. Hauge
Janne Langaas les

Berget syner meg sine grimor,
skuringsstripor og klomerke etter frost.
Men mange dagar har det drukke sol
og vorte stroke av linn vind.

Kjelde: Dikt i samling, Det Norske Samlaget, 2000, s. 224. Frå samlinga Dropar i austavind, 1966.

Veslemøy lengtar

Bilde
av Arne Garborg

Utdrag frå diktet Veslemøy lengtar

Eg veit så vel kva ho tenkjer på,
   ho mor,
når der ved gruva ho mødd må stå,
   ho mor.
So tidt ho gløymer sitt træl og mas
og stirer ut gjenom kjøkenglas,-
   gjer ho mor.

Ho gløymer stræv og ho gløymer stell,
   ho mor,
og stirer upp mot dei ville fjell,
   ho mor.
"Kor gjeng det Veslemøy, arme ting,
som renne må alle berg i kring?" -
   spỳrr ho mor.

Å visste du, kor eg lengtar her,
   du mor!
Den brune heidi, den fekk eg kjær,
   du mor!
Her gjeng eg ør millom aude fjell
og græt meg i svevn kvar einaste kveld,
   å du mor!

Og alt er framandt og nytt og vondt,
   du mor!
Det stirer kaldøygt ikring meg rundt,
   du mor.
Her er kje liv som eg fritt kan tru;
og ingin einaste er som du, -
   du mi mor!

Å tru den tidi fekk rundt seg snutt,
   du mor!
Eg reknar time og kvart minutt,
   du mor!
Å kunde eg stige med sjumils-stig
og sitja ei ørliti stund hjå deg,
   du mi mor! -

Kjelde: Arne Garborgs beste, Samlaget, 1992, s.…

Natt som stillast

Bilde
av Olav Aukrust
Even Lusæter les

(utdrag av diktet)

Soli fjella, glein og glatt,
fjell står att og stengjer...
Alt er tagna. Ned kjem natt
på breide, svarte vengjer,
då vaknar dulde strengjer.
Og Sátan kjem med all sin her,
og Himmelørn og Herrens vêr,
   og angest-orm,
   og eld og storm,
og lògen stri'r som villast,
og det er natt som stillast.

Og dagen ris, og dagen rår
sterk og styrer verdi.
Og dagen kjem, og dagen går,
det er den gamle gjerdi.
Og mangeleis er ferdi.
Det er so mang ei namnlaus stund,
so mang ei sorg i hjartans grunn,
   so mang ein dag
   so mangt eit jág,
men várt kjem alt, og villast,
når det er natt som stillast.

Kjelde: Dikt i samling, 1967, s. 53

Skal hilse fra fjellet

Bilde
av Jon Østeng Hov

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.


Kjelde: Øyeblikk i naturen, Adressavisens forlag, 1990, s. 51