Aftenvandring i skoven

Foto: Liv Åshild Mathisen
av Henrik Ibsen 
Janne Langaas les


Det er for lyst, det er for lyst
hvor månen skinner ned,-
Mitt hjerte blir så gjennemgyst
av denne nattens fred;
Fra hver en blomst, fra hvert et blad,
står aftenduggens perlerad
og dirrer for mitt blikk! -

Det er for lyst, det er for lyst
ved kildebredden her! -
Se! Voven glider altfor tyst
og stjernes billed er
i våte dyp, så tykkes meg,
en sorginnhyllet glemmegei,
og øye kledt i gråt.

Derinne, fjernest imot nord,
hvor granen står så mørk,
hvor huldren dypt i fjellet bor,
(du kaller det måskje en ørk,)
der eier jeg et yndlingssted,
dit vil jeg rette mine fjed,
der er min helligdom!

Ser du hvor fjellets steile topp
i skyer hylles inn; -
et høstlig uvær trekker opp,
alt blåser nattens vind! -
- O, skjønt; - som av et åndepust
jeg føler meg av storm ombrust
å fare gjennem natt! - - -

Avsted, avsted, dypt in i skov!
O, lenger frem ennu,
til sjelen ganske blir et rov
for denne ville gru, - 
til nattens ånder fast du tror
å følge dine rappe spor
hvorlett du iler enn! -

Tyss, her er stedet; - stille nu! -
her midt i skovens skjød
hør uglen hyler, - hører du? -
Ha, hvor herlig det lød!
Det er en lystig melodi, -
la ei en tone gå forbi
ditt øre; - ha, hvor skjønt! ---

Her stander granen sort og høy
ved tjernets skumle kant; -
- Mens stormen gjennem luften fløy
se tåkens skygevant; -
det glider ned, det glider opp
og hylles snart om skovens topp
snart over sorte dyp. - 

Her finner hjertet seg så vel,
midt under stormens larm;
Her er naturens åsyn selv
en speiling av min barm,
et billed på, hva skjebnen gav:
ei ro i liv, ei ro i grav,
ei ro i evighet! -

Kjelde: Dikt, Bokklubbens lyrikkvenner, 1991, s. 132

Kommentarer